De 3 beste bøkene til Mary Karr

Allsidighet er det den har. Av en totalforfatter som Mary Karr kjenner vi bare det aspektet som best har visst å "selge" internasjonalt som noe unikt. Og Karr er absolutt en annen forfatter fordi hun eksponerer seg selv på alle nivåer, hun viser seg åpenlyst i en fortelling som utforsker og projiserer ut fra egne erfaringer, inntrykk og forestillinger om livet. Alt i en trilogi omgjort til essensiell metalitteratur av årsakene til å skrive.

Men sikkert gjenstår ting i pipelinen, som essayene hans eller et poetisk verk som vil utvikle seg parallelt med den visjonen om det litterære som et uttrykk uten kunstgrep, uten karakterer eller settinger langt fra en selv. Hvis skriving er en øvelse i frigjøring, en fluktventil, en intimhandling i form og substans, så er Mary Karr en av forfatterne som best forstår litteratur.

Mary var angivelig en inspirasjonskilde for David Foster Wallace, som han ville dele et unikt narrativt kosmos med midt i et stormfullt forhold. Den typen marginale relasjoner som, som kjent, alltid kan ende opp med å føre til det tomrommet som så mye trenger å bli fylt med litteratur eller hva som helst ...

Topp 3 anbefalte bøker av Mary Karr

Løgnerklubben

Hvem har ikke hørt at «jeg må skrive en roman»? Det er ganske mange som svarer deg slik når du spør dem hvordan går det? Eller hva med livet ditt? Eller i verste fall uten engang å ha spurt dem.

Vi må alle skrive en roman, den av våre liv. Bare det å vite hvordan man skriver biografien sin er et spørsmål om å være morsom, å vite hvordan man kan sile gjennom minner og gi en rød tråd til alt, en grunn til å invitere noen som i prinsippet synes livet ditt er lite eller ingenting interessant til å fortsette å lese.

Mary Karr er et bolverk av minnefortelling, en slags nordamerikansk litterær trend. En litteratur der det å fortelle livet ditt er en unnskyldning for å snakke om virkeligheten, miljøet du har bodd i, en region, en region, en by.

Livet ditt slutter da å være bare ditt liv for å dekke seg med omstendigheter, skikker og særegenheter. Og det er da magien oppstår, livet ditt kan bli interessant hvis du konfronterer det med det som skjer rundt deg mens du forteller det.

Mary Karr vet hvordan hun skal fortelle hva som skjedde med henne med humor, når hun spiller, eller med den tragiske tonen som kommer fra de dårlige øyeblikkene ... Og i mellomtiden snur verden, Texas, regionen hennes snur, hvisker oljebrønnene i byen hennes mens livet til Mary går over ...

Det er noe magi i det, en spesiell narrativ kapasitet. Bursdagen din kan være en bedøvende historie..., men hva sier du hvis det samme dagen for 25 år siden regnet kraftig og du måtte være isolert på en ensom vei mellom jobben og hjemmet ditt.

Øyeblikket kunne gi mye. Du inne i bilen din, fremkaller øyeblikket du ikke lenger vil oppleve, ville det være en overraskelse hjemme hos deg eller ville ingen ventet på deg? Frontruten prøver forgjeves å fjerne vann, som deg selv, og prøver å huske barndomsbursdagene dine midt i en storm. Kanskje du trenger det. Fraværene er det de er. Hun hadde ikke tenkt å vente på deg i dag med smilet sitt da du åpnet døren. Og i dine vannfylte minner, ved siden av en forsvunnet vei, kan hun være i minnene dine ...

Det er også uflaks at det i 19XX regner på bursdagen din, etter måneder med tørke, kutt i vannforsyningen og noen grufulle avlinger som hadde ført bøndene i våpen ...

Jeg vet ikke, det ville vært mye igjen for å berike beskrivelsen, men Mary Karr gjør noe sånt i denne boken Løgnernes klubb. Vil du vite mer om Mary Karr? For øyeblikket vet du bare navnet hennes, og du kan søke etter henne på Internett, og lese informasjonen hennes på Wikipedia, men hva mer vil du vite om livet hennes, omstendighetene hennes, hva som har ført til at hun er den hun er ?

Blomsten

Det virker usminket, uuttømmelig. Men blomsterbladene, kronbladene flyr i et vindkast av høstvind. Stengelen blir stående bar i det fri, krymper og fremkaller uopprettelige aromaer.

Hvem så det komme? Det er et av de grunnleggende spørsmålene i denne boken. Et spørsmål om fortid og fremtid, om identitet og om den tiden med naivitet og opprør som er ungdomstiden.

Hvem er vi med tolv år? Og med seksten? Hvem håper vi å være og hva blir vi? Og enda mer komplisert: hvordan kan vi flykte fra det vi skal være? Med sin vanlige frekkhet, i en vanedannende lek, morsom og sexigere enn noen gang, skriver Mary Karr et kjærlighetsbrev til ungdomsårene.

I ungdomsårene hans, fordi vi står overfor en selvbiografisk fortelling. Aldri igjen vil tiden strekke seg som i de årene, aldri mer vil verden være så ny, så ubrukt, og øynene våre vil heller ikke være så rene. Det er også tvil og frykt, selvfølgelig. Det er ensomhet og hjelpeløshet.

Men takket være passasjer som vil få oss til å bryte ut i latter og en rørende og ærlig innlevelse, leser vi fascinert og full av håp fødselen av det første ekte vennskapet, møtet med den andre personen som vi vokser sammen med og oppdager oss selv, hvem vi Det hjelper oss å være alt vi ikke visste hva vi ville bli.

Og vi er også gjennomboret av lystens utstråling, den klare luminescensen som gir gjenklang for første gang, en dyp kunnskap som ryster kroppen vår til den er forvandlet. Og vi vil være klar over, også for første gang, hva det vil si i denne verden å være kvinne og den store begrensning av friheter som det påfører oss som barn.

Ikke overraskende er unge Mary ikke fornøyd: lei av oljebyen i Texas hvor hun tilbrakte barndommen, vil hun slutte seg til en gjeng surfere og narkomane som vil møte autoritet på tusen måter på vei til California. «Sex, narkotika og rock'n'roll», står det på et av klistremerkene på varebilen hans. Få ganger har en bok hedret dette mottoet så dypt.

iluminada

Er det mulig å le høyt mens du leser en bok som handler om kjærlighet, alkoholisme, depresjon, ekteskap, morskap og... Gud? Selvfølgelig. Iluminada er et godt eksempel, det beste eksempelet. Få memoarer (med rytmen til en stor roman) lever opp til disse sidene.

Den unge kvinnen som tilbrakte sin harde barndom i Texas, i barmen til en mye mer enn "særlig" familie, lever i sin tidlige modenhet et helvete som hun kanskje bare kan reddes fra, i tillegg til litteratur og tro, ved hjelp av andre som de gikk gjennom det samme før; uten å glemme kjærligheten til sønnen, noe som oversvømmer henne på samme tid som forvirrer henne, som så mange mødre.

Iluminada er skrevet med den nådeløse ærligheten til Mary Karr, som analyserer seg selv skruppelløst og med uærbødig humor; og han forteller oss om det uten å hakke ord, uten sans for det latterlige, og med en visceral prosa som har en stor forførelseskraft.

Iluminada er en spennende og uklassifiserbar bok om hvordan man kan vokse og hvordan man finner vår plass i verden. Det er morsomme passasjer og sjokkerende passasjer i den, pura vida. Opplyst av litteratur, opplyst av det åndelige, opplyst (det vil si beruset til man mister virkelighetsforestillingen) av alkohol ...

Sorg og offer blir humor og løfte for fremtiden; Karr demonstrerer på hver side at hun virkelig er engasjert i litteratur som kunstform, ikke bare bevegende, men også motiverende, befriende. Hvis det er en bok som kan hjelpe oss å forstå hva vi var, hva vi er og hva vi vil være før og etter å ha krysset en eller annen ørken, er det denne, spennende som en oppstandelse.